Hvorfor er det slik i Norge at guttene er minst like forfengelige som jentene? Hvordan har det blitt slik at toalettmappene til guttene nå tar opp mer plass enn en isboks? Hvorfor er Jan Thomas blitt en A-kjendis? Hva forårsaker at gutta steker seg i solarium i timesvis for å bli minst like brun-oransje som ompa-lompa kjærestene sine? Når ble det kult for gutter å bruke balsam? Eller... Når ble det kult for gutta å snakke høyt om at de bruker balsam?

Kjære gutter. Vi jenter liker å være jentete. Det gjør oss liksom litt søte.


Noen tips: La håret være. Dropp voksen. La det vise at dere har litt skjeggvekst av og til. Ikke kjøp sko oftere enn jeg gjør det.

Butch it up!

Noen ganger er de som er fysisk fryktelig fraværende enda mer fraværende i tankene mine. Den intense følelsen av fellesskap er glemt. Trangen til å se han igjen minsker for hver dag. Og annenhver natt drømmer jeg at han dumper meg. På en eller annen måte...

Men han kommer alltid tilbake. Og tar meg med storm

De siste tre månedene har jeg delt soverom, sosialt liv, mat, rants og ulovligheter med en übersøt kanadierinne. Hun er det man kan kalle "typical ignorant" nordamerikaner. Hun visste ikke at det var problemer i Zimbabwe før jeg fortalte henne det. Eller hvordan ståa var i det amerikanske valget.

Og en dag kom dette: "I wonder what all those blue flags with the yellow stars are. They are everywhere!"

....

Det er det store og evige spørsmålet. Hva skal man gjøre? Jobbe? Studere? Reise? Bo alene? Sammen med den fantastiske fraværende?  Jeg har foreldre som mener at Gud er penger. Ikke er jeg døpt, men jeg føler jeg er vokst opp i kapitalismens navn. Grunnen til at de aksepterer den fantastiske (fattige) fraværende er at de tror det ikke kan vare. Siden han er fraværende. Grunnen til at de aksepterer at jeg ikke vet hva jeg vil er at jeg er på god vei til å fullføre en mastergrad. I finans.

Heldigvis bor de langt langt borte.

PS! Afghanistan + venn = forferdelig

Jeg har vært forelska i The White Stripes fra den dagen jeg ble introdusert for dem av en tidligere senge- og lekekamerat. Og nei, jeg har ikke full oversikt over alle deres utgivelser og nesten-utgivelser. Men det er kjærlighet. Og det er alt jeg trenger å vite. Og yndlingen er The Denial Twist. Og kanskje A Martyr For My Love For You.

"You probably call me a fool
and say I'm doin' exactly what a coward would do
And I'm beginning to like you
it's a shame; what a lame way to live
But what can I co
I hope you appreciate what I do

On my martyr for my love for you"

Musikk gjør mye med mennesker, bare se på hvordan det brukes i filmer og tv-serier, butikker, og til og med utendørs, kun for å skape stemning. Og vi lar oss påvirke. Noen ganger så mye at det gjør vondt. Jeg var hos frisøren i dag. Etter tre ueeendelige timer, og 2000 kroner  løp jeg mot utgangen. Fordi de hadde spilt den samme (sannsynligvis egenlagde) plata sikkert 7 ganger mens jeg var der. Og blant de tilsynelatende tilfeldige låtene var det en som jeg bruker å høre på når jeg er deppa. Minor Majority gjør det for meg. Jeg liker ikke Supergirl spesielt mye, men nok til at jeg lar den være med på spillelista for dårlige dager. Og denne hørte jeg 7 ganger i løpet av dagen, iblandet ymse annen popmusikk. Og det ødela hele frisøropplevelsen. Jeg ble rett og slett deppa.

Dette har alltid forvirra meg. "Når jeg blir stor" sier vi når vi er små. Og når vi blir litt større. Og enda litt større. Og fortsatt kommer det dettende ut av meg. Jeg ser ikke på meg selv som voksen. Selv om jeg betaler regningene selv, lager middag og vasker opp, bor for meg selv og vasker mine egne klær. Hjemme hos mamma er jeg bare en gang i halvåret. Men voksen? Nei... Det er jeg ikke.

For jeg griner av tåpelige såpeserier. Og jeg smeller med dørene når jeg blir sint. Jeg elsker å kle meg ut. Og å plage lillebroren min. Jeg kan spise sjokoladekake til frokost, middag og kvelds.

Men... På den annen side... Jeg tror aldri jeg kommer til å spise opp restene i kjøleskapet. Eller kjøpe fornuftige sko. Jeg vil aldri stryke skjortene mine slik de skal strykes. Eller vaske klærne på korrekt temperatur.

Så... blir jeg aldri voksen da?

Ja, jeg veit det er fjortis. Men jeg likte virkelig filmen. Noen søte venninner anbefalte meg å se den nå som jeg ikke får lov å gjøre stort annet enn å henge rundt hjemme. Og den var fabolous, klisjéfylt og rosenrød. Ikke liker jeg Ashton Kutcher eller Cameron Diaz egentlig heller, men historien var søt og fikk meg til å le og fnise litt for meg selv, så stakkars mamma blei helt forundra over den plutselige forandringen, og la fire andre filmer frem til meg.

Den er litt annerledes. Men følger den samme oppskriften. Og jeg elsker det. Shoot me.




Jeg så en annen film i dag også, og jeg syntes den var helt uforståelig dårlig! Punch-Drunk Love med Adam Sandler og Emily Watson. Den norske tittelen er forøvrig "Svimle hjerter";) De hadde lagt inn lydeffekter som liksom skal gjøre filmen spesiell, men for meg ble det bare forstyrrende og falskt. En merkelig film, og jeg liker som regel merkelige filmer. Men denne var falskt merkelig. Den har vunnet en pris for beste regissør i Cannes i 2002, men... Ja...

Forøvrig var Philip Seymour Hoffman med i denne, som i de aller aller fleste filmene jeg har sett i det siste. Og etter å ha sett den ristende rumpa hans i Before the Devil Knows You're Dead trenger jeg ikke se så mye mer av ham på en stund.



Mine favorittfilmer:

1. P.S. I Love You
2. Sin City
3. Juno
4. Harry Potter and the Philosopher's Stone
5. American History X
6. Løvenes Konge
7. Requiem For a Dream
8. Lock, Stock and Two Smoking Barrels
9. X-men
10. Den Grønne Mil